Music: Lillegaard, Kile

Da månen sank ned
tok festen slutt
drukken og skral
veltet han ut
kona var sur
som hun stort sett var
skrek og var fæl
ba ham ryke og dra
 
Gjennom busker og bar
skinte månen klar
og lyset viste vei
til den dype brønn
 
Skjønt stien var gjengrodd
og oppslukt av skog
avdekket månen
hvor brønnen stod
han kavet seg frem
og tittet ned
men bena sviktet
og mannen skled
 
Gjennom busker og bar
skinte månen klar
og lyset viste vei
til den dype brønn
 
En uke var gått
og druknet var mannen
de delte hans brønn
for alltid sammen
men gubben fikk nok
av sin nye venn
så vannet steg opp
fra hans bunnløse tjenn
 
Som en bølge fra fjellet
flommet han dalen
dro med seg alle
selv kona til mannen
kroppen fløt opp
så rant den avsted
fløt vekk fra brønnen
så gubben fikk fred

Music: Kile, Nordhagen
Lyrics: Kile, Dahlsveen

Ut av stormen
med brukket mast
mistet de kursen
og all sin last
de kom til en havn
helt uten navn
der la de til
og gikk i land
 
Etter midnatt
kom djevelen fram
dro til kapteinen
og forbannet hans navn
de hadde inngått en pakt
der det var sagt
at han var under
djevelens makt
 
Før du våkner, skal du dø
pass godt på hvor du trør
spiller du mot djevelen
ser du ei din sjel igjen
 
Han tok til beina
men uten hell
for dette var hans siste kveld
kapteinen tryglet om mer tid
men Erik smilte
og tok hans liv
 
Før du våkner, skal du dø
pass godt på hvor du trør
spiller du mot djevelen
ser du ei din sjel igjen
 
Til helvete med deg
din sjel er fortapt
skipet er Eriks
og seiler i natt
til dypet, du synker
i iskaldt hav
havbunnen ble
din våte grav

Music: Lillegaard, Kile
Lyrics: Kile, Dahlsveen

Og i fjellets hjerte
der dundrer det fælt
 
Fra Ymes bedervede kjøtt krøp de frem
av larver og mark ble en kortvokst mann
de lever i fjellet og graver ut skatter
smir sine våpen med skingrende latter
 
En dag de gravde og håpet på gull
slo de ut en sten og fant et hull
det strakte seg langt og luktet av øl
fra avgrunnen hørtes et voldsomt brøl
beistet våknet med blod på tann
bestemt på å drepe hver eneste mann
 
Dvergene snudde og løp som gale
for beistet skulle drepe dem alle
han kastet dem rundt seg med bulder og brak
ingen ble spart for hans grufulle hat
 
Han utryddet dvergene alle som en
de prøvde å flykte, men det var for sent
fjellets ganger ble fylt med jord
alle ble knust av kjempen stor
i fjellets hjerte, der dundrer det fælt
når beistets hule har blitt fortært
 
På den andre siden der fjellet ruver
rådde dverger i dype gruver
utømmelig rikdom fra fjellets indre
dvergenes makt kunne ingen hindre
 
Riket varte i tusen år
men nå bor det ingen der mørket rår
forvist fra et rike av gull og sølv
og utsmykte saler med mat og øl

Music: Dahlsveen, Lie, Kile
Lyrics: Dahlsveen

Det var tre brødre som hadde reist langt
dit gresset grodde og bekkene rant
de dro fra hyrden lot seg ikke gjete
de skulle til seters og gjøre seg fete
 
Under broen satt trollet klart
sjelen hans var fylt av hat
mange der var gått sin død i møte
Alle havnet de på trollets fat
 
Alt han ønsker er å bli glemt
gro fast i jorden og bli et skrømt
ro og stillhet til evig tid
dømt til å vokte en ensom sti
 
-Hvem der, som tramper på min bro?
Den yngste bukken var ikke stor
han som var så fin i målet
ba trollet vente på hans bror
 
Den yngste bukken fornøyd fra broen gikk
han sendte trollet et hånlig blikk
så stygt et syn hadde han aldri sett
men reiste videre for å spise seg mett
 
Trollet pustet lettet ut
nå kunne han endelig ta seg en lur
der var ingen som forstyrret hans ro
nei, ingen flere som gikk på hans bro
 
Men i det fjerne hørte han skritt
noen som trippet høyere en sist
fra fossen hørtes et høylytt sukk
og ut av skogen kom enda en bukk
 
Alt han ønsker er å bli glemt
gro fast i jorden og bli et skrømt
ro og stillhet til evig tid
dømt til å vokte en ensom sti
 
-Hvem der, som tramper på min bro?
-min bror er større kan du tro
på beina har han mere kjøtt
Ja, fossen din skal renne rødt
 
Denne bukken fikk gå i fred
Han krysset broen, og dro avsted
Han fulgte broren mot frodig beite
Der skulle de møtes, og gjøre seg feite
 
Så begynte bakken å riste broen skalv av frykt
treverket krøp seg sammen og bukken skulte stygt
diger og svær som bukker få
han skrek mot trollet det gikk som så
nå skal du dø ditt stygge beist
med hover store som kampestein
 
Med to spjut føyk øynene ut
slo ham i stykker slo ham til grus
trollet alene på marken lå
dagen hans ble ikke slik han så
 
Trollets dager er nå forbi
ei må han vokte den samme sti
hans sjel er vandret nå er det gjort
han falt i vannet og ble skylt bort

Music: Lie
Lyrics: Dahlsveen

Lyset forsvant bak åsen
og ut kom gubben klam
kjøttsulten var han som alltid
da månen lyste fram
 
Tiden gikk mens han vandret omkring
og plutselig hadde han gått seg vill
månen var borte og natten forsvant
gjennom trærnes grener kom lyset fram
 
Lys
 
Dans du, i mørket
før sol gjør til sten
flykt fra lyset
frykt hennes lek
gjem deg for solen
før det er for sent
 
Dans du, i mørket
før sol gjør til sten
lyset skal ta deg
og sluke deg hel
trygg er du bare
når solen går ned

Trollgubben løp og tok ly bak en sten
men solen fulgte ham steg for steg
skjellsord han mumlet, av hat han skrek
men dagslyset hadde nok et knep
 
Lyset var nå på sitt verste
og gubben var fortapt
ingen steder å flykte
til berg du blir gjenskapt
 
Lys
 
Dans du, i mørket
før sol gjør til sten
flykt fra lyset
frykt hennes lek
gjem deg for solen
før det er for sent
 
Dans du, i mørket
før sol gjør til sten
lyset skal ta deg
og sluke deg hel
trygg er du bare
når solen går ned
 
Dagslyset ble hans bane
sol gjør til sten
flykt fra lyset

Music: Edvard Grieg
Lyrics: Aasmund Olavsson Vinje
Performance: Oslo Met School Choir 2019

Jeg vandret i lien i skumringsstund
svekket av reisen jeg trengte en blund
da hørte jeg sangen som malte sitt bilde
og viket for trangen til å finne dens kilde
 
I aftenmørket der satt det en mann
i fossefallet bak et slør av vann
de vakreste toner forførte mitt sinn
trollbundet sto jeg til lyden av skog og vind

“Jeg skal lære deg sangen om herfra du går
og vender tilbake med et offer fra naboens gård
det må skje i den dypeste stillhet hvis det skal gå
da skal du lære å spille og fela mi skal du få”
 
Fenalår!
 
Jeg lusket i mørket på naboens gård
og rasket med meg et fenalår
hver eneste torsdag til fossen jeg gikk
i fire uker med offeret mitt
 
Lær meg å spille du grimme mann
jeg har gjort som du ønsket stig opp fra ditt vann
han lærte meg kunsten så lot han meg gå
jeg trasket tilbake gjennom skog, kratt og strå
Jeg strøk på fela men dens toner var kvasse som sverd
mitt hjerte sank i mitt bryst forgjeves var min ferd
jeg hastet tilbake med fela på slep
men borte var grimen – jeg falt offer for hans knep

Music: Lie, Kile, Lillegaard
Lyrics: Dahlsveen, Kile

Folk, de fnøs da han reiste fra bygda
men noe kalte hans skrøpelige kropp
alt han var er bortgjemt og glemt
tilbake vender han aldri igjen
 
Snøen har lagt seg
og dekt over trærne
han vandret alene
uten noen til stede
ingen å se
ensomhet trer
ingen som ler
bortsett fra døden
han hørte dem hviske
de lokket ham ned
langt under jorden
han søkte sin fred
 
Etter lengre enn langt
kom mannen endelig fram
der porten voktes av ormer
og bakken kaller på ham
porten var dekket av sot
han nølte litt, men tok til mot
han gjorde seg liten og kastet sitt skrot
og krabbet inn under treets rot
 
Han hørte latter inn under treet
han trodde ikke før han fikk se det
en annen verden, her vil han bo
be dem om nåde, og slå seg til ro
han snudde og løp
nå kunne han angre
men han ble jaktet
og tatt til fange
 
I et halvråttent hull var han fanget
bålet ble tent, de brygget til fest
ondskapsfull latter fylte hver en krok
tørsten skal slukkes med menneskeblod
 
Snøen har lagt seg
og dekt over trærne
han vandret alene
uten noen til stede
ingen å se
Ensomhet trer
ingen som ler
bortsett fra døden
 
Gryten putret med kokende vann
vettene hadde fått blod på tann
han prøvde å flykte, til intet hell
mannen skal kokes i hjel i kveld
 
Vannet var varmt nok til et kokende bad
de kastet ham oppi, så kraften ble klar
han hylte og skrek; ba dem om nåde
men på kroppen til mannen skulle de fråtse
 
De satt rundt bålet med dekket bord
halvkokt var mannen; levende fôr
han så tilbake på valget han tok
å dra fra heimen, det er ikke klokt
han tenkte tilbake på måten han handlet
nå er det for sent
han er forvandlet

Til et halvspist lik