Music: Kjetil Emil Lie, William Moltemyr
Lyrics: Mathias Dahlsveen

I en tåkeheim
langs en overgrodd sti
kjente jeg kalde øyne
slik de skottet
iakttagende i lien
bak en åskam
gjennom strimer
av månelys gjennom trær
kunne jeg ane
at faren var nær
 
En skygge reiste seg fra bakken
Jeg kjente iskald pust i nakken
 
Kan du kjenne kraften
som rører ved din ånd?
Det er skogens råskap
som sliter sine bånd
 
På grunnen bar
kom jeg til igjen
omgitt av høye graner
Jeg åpnet et øye
og skuet på ny
et underlig, grotesk landskap
og himmelen raknet
mens alt ble til liv
og danset
mens jorden stod i brann
 
På enden av veien
i vanviddets storm
lyste et omriss
av menneskeform
jeg fulgte etter
med varsomme skritt
da skikkelsen snudde
og møtte mitt blikk
 
Og der så jeg meg selv
ansikt til ansikt
i glemselens elv
døpt i en flamme
av urkraft og blot
steg jeg fra asken
med nyvunnet mot

Music: Kjetil Emil Lie, William Moltemyr
Lyrics: Mathias Dahlsveen

Jeg husker den gang
vi smilte og sang
Den tid er omme
Min kropp er kald
Nå er du alene
i skogens favn
Dekket av fjær
Livredd for alt

Ensom i mørket
Med døden om din hals
Forenet i natten
I en farefull vals

Jeg minnes en sorgløs tid
De dager er forbi
Kjenn vind under dine vinger
Nå er du endelig fri

I nyfallen snø
De fant dine spor
I bitende frost
Der hvor ingenting gror

Barbeint i snøen
Du springer langs gjengrodde stier
Svøpt i frosne filler
Et avtrykk av svunne tider

Jeg minnes en sorgløs tid
De dager er forbi
Kjenn vind under dine vinger
Nå er du endelig fri

Music: Edvard Grieg
Lyrics: Aasmund Olavsson Vinje
Performance: Oslo Met School Choir 2019

Jeg vandret i lien i skumringsstund
svekket av reisen jeg trengte en blund
da hørte jeg sangen som malte sitt bilde
og viket for trangen til å finne dens kilde
 
I aftenmørket der satt det en mann
i fossefallet bak et slør av vann
de vakreste toner forførte mitt sinn
trollbundet sto jeg til lyden av skog og vind

“Jeg skal lære deg sangen om herfra du går
og vender tilbake med et offer fra naboens gård
det må skje i den dypeste stillhet hvis det skal gå
da skal du lære å spille og fela mi skal du få”
 
Fenalår!
 
Jeg lusket i mørket på naboens gård
og rasket med meg et fenalår
hver eneste torsdag til fossen jeg gikk
i fire uker med offeret mitt
 
Lær meg å spille du grimme mann
jeg har gjort som du ønsket stig opp fra ditt vann
han lærte meg kunsten så lot han meg gå
jeg trasket tilbake gjennom skog, kratt og strå
Jeg strøk på fela men dens toner var kvasse som sverd
mitt hjerte sank i mitt bryst forgjeves var min ferd
jeg hastet tilbake med fela på slep
men borte var grimen – jeg falt offer for hans knep

Music: Lie, Kile, Lillegaard
Lyrics: Dahlsveen, Kile

Folk, de fnøs da han reiste fra bygda
men noe kalte hans skrøpelige kropp
alt han var er bortgjemt og glemt
tilbake vender han aldri igjen
 
Snøen har lagt seg
og dekt over trærne
han vandret alene
uten noen til stede
ingen å se
ensomhet trer
ingen som ler
bortsett fra døden
han hørte dem hviske
de lokket ham ned
langt under jorden
han søkte sin fred
 
Etter lengre enn langt
kom mannen endelig fram
der porten voktes av ormer
og bakken kaller på ham
porten var dekket av sot
han nølte litt, men tok til mot
han gjorde seg liten og kastet sitt skrot
og krabbet inn under treets rot
 
Han hørte latter inn under treet
han trodde ikke før han fikk se det
en annen verden, her vil han bo
be dem om nåde, og slå seg til ro
han snudde og løp
nå kunne han angre
men han ble jaktet
og tatt til fange
 
I et halvråttent hull var han fanget
bålet ble tent, de brygget til fest
ondskapsfull latter fylte hver en krok
tørsten skal slukkes med menneskeblod
 
Snøen har lagt seg
og dekt over trærne
han vandret alene
uten noen til stede
ingen å se
Ensomhet trer
ingen som ler
bortsett fra døden
 
Gryten putret med kokende vann
vettene hadde fått blod på tann
han prøvde å flykte, til intet hell
mannen skal kokes i hjel i kveld
 
Vannet var varmt nok til et kokende bad
de kastet ham oppi, så kraften ble klar
han hylte og skrek; ba dem om nåde
men på kroppen til mannen skulle de fråtse
 
De satt rundt bålet med dekket bord
halvkokt var mannen; levende fôr
han så tilbake på valget han tok
å dra fra heimen, det er ikke klokt
han tenkte tilbake på måten han handlet
nå er det for sent
han er forvandlet

Til et halvspist lik